Romantikk vs Nyromantikk

De to litterære stilretningene romantikken og nyromantikken, har fått nesten identiske navn. Den sistnevnte har bare lagt til stavelsen "ny". Det må derfor være ganske mye likt i de to begrepene. Noe må likevel være lagt til eller gjort annerledes i den "nye" romantikken.

I romantikken har vi sett at kunstneren så på seg selv som et geni. Han hadde en spesiell evne til å forstå ting andre ikke hadde mulighet til. Det var hans oppgave å formidle disse tingene til leseren. Den romantiske kunstneren skrev ikke for alle og enhver, leseren måtte være spesielt "ren" for å kunne forstå diktningen. I nyromantikken endret dette synet seg. Dikteren så ikke lenger her på seg selv som noe spesielt visjonær. Hamsuns "Pan" var sannsynligvis også ment for et bredt publikum. Handlingen er en enkel og tragisk kjærlighetshistorie, slike som folk flest faller for, og språket er lett, harmonisk og vakkert beskrivende. Mye ved Hamsuns liv tyder også på at romanen er skrevet for å tjene penger: Han hadde hele livet hatt en dårlig økonomi og flere ganger gjort ren reklame for bøkene sine f.eks ved å holde oppsiktsvekkende foredrag om dem.

Mye av det dikterne ville formidle, var likevel likt. I begge epoker er følelser viktig å formidle til leseren. Disse følelsene er gjerne intense naturopplevelser og lidenskapelig kjærlighet til en kvinne. Hos Welhaven fant vi mer sorg og minner, men også dette var dype, inderlige følelser. Drøm og fantasi spiller en stor rolle i begge epokene. I nyromantikken, kan det ofte være et uklart skille mellom drøm og virkelighet.

Synet på de to motivene, natur og kvinne, er noe forskjellig i de to periodene. Kvinnen er svært opphøyd i romantikken. Hos Wergeland kan hun opptre i guddoms skikkelse. I nyromantikken er synet på kvinnen mer nyansert. Hun blir opphøyd som erotisk og noe mannen er avhengig av, men hun kan også være lunefull, farlig og destruktiv.

Det naturlige er viktig i romantikken, og det er i denne forbindelse den ville og mystiske naturen blir brukt. Den spesielt norske naturen med høye fjell og dype daler, og de mytiske naturfigurene, blir også brukt til å hevde en norsk nasjonalfølelse. I nyromantikken ble naturen sett på som et fristed, et sted der man kunne slippe unna all vanskelig sosial omgang o.l. Naturen er fortsatt vill og mystisk, men det nasjonale spiller ikke lenger noen rolle.

Romantikerne så på lyrikken som den eneste litterære formen hvor man kunne få uttrykt følelser. Så fulgte realismen, en epoke helt uten lyrikk, før diktformen kom inn igjen i nyromantikken. Lyrikk, med mange av de samme virkemidlene som i romantikken, ble her også en del av romanen. For å kunne formidle følelser, var det i begge perioder viktig med et beskrivende språk. Dette ble gjort på forskjellige måter hos alle forfatterne vi har vært gjennom.

Både Welhaven og Wergeland var politiske interesserte og engasjerte og dette viste seg i deres diktning. De kom med polemiske dikt og kjempet for sine idéer om et bedre samfunn. Vi finner intet politisk engasjement i den nyromantiske diktningen. Her er det hensynet til det enkelte individ som er viktig. Diktningen er psykologisk og ønsker å kartlegge sinnet til enkeltindividet for å finne ut årsaken til dets handlinger.

Helt kort kan det "romantiske" som er felles for romantikken og nyromantikken summeres slik: Intense følelser.