Sit. 1, Kap. 4:

"fri som en hersker gik jeg der og drev i en fredelig skog, akkurat som jeg vilde. Alle fugler tidde, bare årfuglen spillet langt borte, den spillet altid."

Sit. 2, Kap. 1:

"Jeg gik dag efter dag i åserne med æsop ved min side og jeg ønsket intet heller end å få vedbli å gå der dag efter dag,"

Sit. 3, Kap. 5:

"stundom var jeg oppe allerede ved totiden om morgningen for å få del i den frydefulle stemning som utgik fra fugler og dyr når solen randt."

Sit. 4, Kap. 9:

"Om høsten kan det tidt og ofte være stjærneskuddene å iagtta. Hvad, tænker jeg da i min ensomhet, var det en verden som var kommet i krampe? en verden som gik i stykker like for mine øyne? Og jeg - jeg blev forundt å se et stjærneskudd i mit liv!"
[...]
"Tænk på det. Stundom ser jeg den blå flue. Ja alt dette høres så lite, jeg vet ikke om De forstår det."

Sit. 5, Kap. 26:

"En tak for den ensomme nat, for bergene, mørkets og havets sus, det suser gjennem mit hjærte! Hør i øst og hør i vest, nei hør! Det er den evige Gud! Denne stilhet som mumler mot mit øre er alnaturens blod som syder, Gud som gjennemvæver verden og mig."

Sit. 6, Kap. 3:

"Jeg la gjærne min vei forbi denne sten når jeg gik ut om morgningen og det var likesom jeg efterlot en god ven dér som vilde vente på mig til jeg kom tilbake."

Sit. 7, Kap. 14 :

"Min far reiste inat, jeg var undskyldt for å komme, jeg hadde så meget å pakke og å minde ham på. Jeg visste at du gik her og ventet i skogen og jeg gråt og pakket.
  Men det er gåt to nætter, tænkte jeg, hvad gjorde hun den første nat? og hvorfor er der ikke så megen glæde i hendes øine nu som før?"

Sit. 8, Kap. 7:

"jeg væltet mit glas, jeg blev ulykkelig og reiste mig op.
  Nei - jeg væltet mit glas! sa jeg."

Sit. 9, Kap. 7:

"Jeg lægger noget i hvert vink som iler gjennem deres øine; stundom skyter blodet op i deres kinder og gjør dem røde, til andre tider later de som om de ser til en anden kant og holder litt øie med mig fra siden."

Sit. 10, Kap 26:

"æsop reiser hodet og lytter, den hører trin, Eva viser sig mellem trærne.
  Jeg er såre tankefuld og bedrøvet iaften, sier jeg.
  Og hun svarer av medfølelse intet."

Sit. 11, Kap. 26:

"Jeg elsker tre ting, sier jeg så. Jeg elsker en kjærlighetsdrøm jeg hadde engang, jeg elsker dig og jeg elsker denne plet jord.
  Og hvad elsker du mest?
  Drømmen."

Glahn

I Pan er Thomas Glahn både hovedperson og forteller. Han er 28 år gammel og løytnant av rang. Det fortelles ikke hvor han kommer fra, eller hvem han er. Vi får vite lite om hvordan personene ser ut. Det er ikke det ytre som er viktig i Pan. Det eneste vi får vite om Glahn er at han har "dyreblikk". Dette si er oss kanskje mer om hans adferd enn om hans utseende. Et dyreblikk tegner Glahn som noe dyrisk og primitiv.

I de første kapitlene av Pan møter vi Glahn som naturmenneske. Han er sin egen herre og lever et tilbaketrukket liv som naturens sønn. Han kjenner livet i skogen og lever i fullstendig harmoni med den. Her er han trygg (sit.1) og lykkelig (sit.2).

Hemmeligheten til Glahns lykke ligger i hans livsholdning. Glahn lever et bekymringsløst liv. Han tar livet som det kommer og lever en dag om gangen. Han søker naturopplevelsene (sit.3), de små tingene og de intense følelsene. I kapittel 9 fort eller Glahn Edvarda noe om hvordan han opplever naturen (sit.4). I "den første Jærnnat" (sit.5) er disse følelsene enda mer intense, nærmest ekstatiske. For Glahn er dette religiøst. Han viser en panteistisk gudstro der alt hører sammen ved at Gud "gjennemvæver verden og mig". Dette kommer også til uttrykk ved at han omgås alt som om det skulle ha en levende sjel. Utenfor hytten hans ligger en sten og ser vennlig på ham (sit.6), gresset hvisker til ham osv.

Glahn er en drømmer. Han tilbringer mye tid til å gå å dagdrømme. Disse fantasiene er stort sett erotiske og handler om to ting: Naturen eller en kvinne, Iselin. Iselin møter vi for første gang i kapittel 8. Her elsker hun med Glahn selv. I senere drømmer, forvandler Glahn seg til andre jegere. Dette skjer for eksempel i kapittel 20, hvor Iselin elsker med jegeren Dundas. I disse drømmene er det den ekstatiske kjærligheten, ungdommeligheten og livsutfoldelsen som dyrkes. Når Glahn treffer Edvarda, kan det være at han ser på henne som en virkelighetens Iselin. Det er lengselen etter denne drømmen som trekker han inn i Edvardas sosiale liv.

De første ukene sammen med Edvarda skildres også som en drøm. De møtes hver dag (og natt) i en rus av kjærlighet og lykke. Etterhvert begynner forholdet å forandre seg ved at Edvarda uteblir fra stevnemøtene. Hun forklarer seg (sit.7) når de møtes igjen, men Glahn klarer ikke tro henne. Etter dette går det opp og ned i forholde mellom dem. Noen ganger er Edvarda svært avvisende og kommer med sårende bemerkninger. Andre ganger er hun øm og full av varme følelser ovenfor Glahn.

Glahn er på usikker grunn i det sosiale liv. Han forteller oss flere ganger hvor lite rutinert han er i skikk og bruk. Han er likevel svært nøye med å ikke begå noen feil. Når dette først skjer, blir Glahn svært opprørt, selv om det bare er en bagatellmessig feil (sit.8). Dette skyldes nok at Glahn er litt paranoid (sit.9). Glahn føler seg som jaget vilt i sosialt samvær. Han tror alle til enhver tid holder øye med ham og leter etter feil hos ham. Dette er grunnen til å være ekstra påpasselig med seg selv.

Når selv Edvarda begynner å være avvisende, taler krenkende og sårende ovenfor Glahn, føler han seg enda mer manipulert og utenfor det sosiale miljøet. Selvfølelsen synker mot null. I slike situasjoner prøver han i ren desperasjon å vinne tilbake noe av den tapte oppmerksomheten og respekten. På en båttur (kapittel 15) viser dette seg når han kaster den ene skoen til Edvarda på sjøen og når han på Sirilund spytter baronen i øret.

Glahn angrer alltid bittert etter slike utblåsninger og han trekker seg tilbake til hytten og livet i skogen. Det er også disse opplevelsene som fører til hans forhold med Eva. Glahn elsker ikke Eva, selv om det er tydelig at hun elsker ham. Eva er enkel, stille, medfølende, øm og trofast (sit.10). Hun er alt det Glahn savner hos Edvarda. Hos Eva finner Glahn hvile og trøst fra sivilisasjonen og fra Edvarda. Det er til Eva han røper nøkkelen ved sin egen tankegang (sit.11).

Glahn setter kjærlighetsdrømmen, drømmen om Iselin eller Edvarda, høyere enn noe annet her på jord. I bokens siste del får Glahn et brev fra Edvarda. Dette brevet forteller at hun har giftet seg med baronen, og hun returnerer to grønne fuglefjær hun engang hadde fått av Glahn. Nå er alt håp om kjærlighetsdrømmen borte og Glahn ser ingen vits i å leve. Kjærligheten til naturen er ikke nok å leve for og Glahn tar sitt liv ved å provosere en kamerat til å skyte ham.