Nyromantikken

I 1871 begynte Georg Brandes sin foredragsturné om "Hovedstrømninger i det 19. Aarhundredes europeiske Litteratur". Her kritiserte han den romantiske diktningen. Den skulle brukes til å forbedre samfunnet, mente Brandes, derfor settes problemer under debatt. Georg Brandes ble den ledende litteraturkritikeren og -forskeren etter dette. Vi fikk nå en ny epoke i litteraturhistorien: Realismen.

Realistene gjorde som Brandes hadde befalt. Diktningen ble nå brukt til å drøfte problemer som forurensing, seksualmoral, ekteskap, skole, oppdragelse, maktmisbruk osv. Denne drøftingen krevde bred og grundig argumentasjon. En roman eller et skuespill hadde bedre plass til dette enn et dikt. Disse ble etter hvert de eneste litterære sjangerene i realismen.

Troen på vitenskapen blomstret som aldri før. Det ble en vanlig oppfatning at vitenskapen kunne kartlegge alt som skjedde i naturen og med menneskene.

I 1890-årene får vi en reaksjon mot den realistiske tenkemåten. Knut Hamsun reiste rundt i Norge i 1891 og holdt foredrag om norsk litteratur. Her angrep han alle de store forfatterne fra realismen. Han påstod at disse skrev motelitteratur, og konsentrerte seg altfor mye om samfunnet i forhold til det enkelte individ. Hamsun ville at diktningen skulle klare å sette seg inn i det kompliserte sjelslivet til enkeltpersonen.

Dikt ble nå en populær skjønnlitterær sjanger igjen. Til og med romanene ble påvirket av diktformen og det ble skapt en mellomting: Prosalyrikk.

Hamsun ble den ledende skikkelsen innen nyromantikken. Vi skal nå se på hvordan hans diktning ble i praksis.