Romantikken

Romantikken oppstod i Europa som en reaksjon på det klassiske kunstsynet på 1700-tallet. Klassisismen var preget av en sterk tro på menneskets intelligens. Den mente alle problemer kunne løses hvis menneskene bare fikk kunnskaper nok. Samfunnet var preget av regler på alle områder. Disse reglene skulle hjelpe mennesket til å kontrollere verden. Diktningen var også underlagt bestemte regler som skulle gjøre den vakker, harmonisk og enkel å forstå. Diktet hadde bestemte regler for innhold, form og virkemidler.

Frankrike skulle bli et ledende land i bruddet med klassisismen. Slutten av 1700-tallet var en urolig tid med flere politiske kriser. Blant befolkningen var det stor misnøye mot kongen, adelen og mange geistlige. Disse hadde lenge undertrykt befolkningen med høye skatter for å kunne opprettholde en egen luksuriøs livsførsel. Disse kretsene stod også som de fremste forbrukerne av kunst og kultur. Etter Den franske Revolusjonen i 1789 skulle alt som minte om det gamle styret vekk. I dette meldte det seg naturlig nok et behov for en kunstnerisk fornyelse.

I 1749 hadde Jean Jeaques Rousseau skrevet en oppgave "Om fornyelsen innenfor vitenskap og kunst har bidratt til å foredle sed og skikk". Her hevdet han at mennesket en gang hadde vært godt og naturlig. Stikk i strid med klassisismens oppfatninger, mente han at mennesket hadde blitt ødelagt av kultur og sivilisasjon. Denne oppfatningen kom til å prege de romantiske kunstnerne. De begynte å søke tilbake til det "naturlige".

Nasjonalfølelsen ble viktig i romantikken. Etter politiske uroligheter lette man etter noe som kunne holde folket samlet. Den romantiske dikteren så det som sin oppgave å fremme denne nasjonalfølelsen. Slik kunne han opptre som en politisk person.

Ute i Europa regner man den romantiske epoken fra slutten av 1700-tallet til ca. 1830. Disse tallene gjelder ikke for Norge. Forutsetningene for en reaksjon mot de klassiske idealene var enda ikke til stede. Norge var et tynt befolket land under ledelse av Danmark. Noen nasjonal selvfølelse fantes ikke. Alt ble styrt fra hovedstaden København i Danmark: Der var konge og regjering, alle som ville ha en høyere utdannelse måtte hit, der var Universitet og her var unionens eneste kulturelle marked. I Norge levde bønder og leilendinger under mye bedre kår enn sine kollegaer i Europa. Det var ingen opprørsk stemning blant folket. Først da romantikken nesten var slutt i Europa, skulle disse strømningene nå Norge.

I 1814 ble Norge truet av militærmakten Sverige. Under forhandlinger gikk Danmark med på å gi Norge fra seg til svenskene. Som en reaksjon på dette, river Norge seg løs fra Danmark. Det blir i all hast laget en grunnlov og holdt valg. En ny nasjonalfølelse blir nå skapt blant folket. De ledende kretsene i Norge, embetsmennene, skapte også en noe opprørsk stemning. Mange trodde på revolusjoner lik dem i Frankrike som skulle sørge for en full frigjørelse av Norge. Alt dette ble likevel dysset ned da Sverige samme år inntar Norge. Men disse følelsene begynte å blusse opp igjen fra 1830-årene. Vi kan da snakke om en romantisk periode i norsk diktning.

Dikterne i romantikken var embetsmenn. Denne embetsmannsstanden var en liten gruppe der de fleste kjente eller viste om hverandre. Det var disse som hadde ressurser og utdannelse nok til å sysle med ting som diktning. Leserne var også stort sett embetsmenn. Bøkene ble utgitt i små opplag og var veldig dyre. Det fantes noen få leiebibliotek, men selv dette var for dyrt for en vanlig arbeider. Begge de forfatterne vi skal ta for oss fra romantikken, Welhaven og Wergeland, var embetsmenn. De levde i samme by, Kristiania, Norges nye hovedstad, og studerte en tid på samme skole.