Til Stella (utdrag)

1.

Ha, hvor spænder sig min Sjel
op til Himmel, ned til Hel,
over Sol og over Skye
til Messias, første Klang
i den høie Aandesang,
som ved Blivet
toned ud i Livet,
der i Blod og Kjød og Jord
Farve fandt og Udtryksord!
Ha, og ned bag Steen og Mose
graver den sig som en Rod,
som en klingrende Alrune,
drikker gammelt Heltery,
suger svundne Lasters Skræk
op af Munkeruller brune,
op af brusten Rustnings Blod,
springer saa med Duft mod Sky,
op med Klang og Nervegny,
som en Balsaminerose
- o hvert Blad et Sørgespill:
Skyggen Graad og Lyset Ild.

2.

Men mit Hjerte, stakkels Enke,
har kun liden Moro af
flyve over Skyers Lænke,
taaresløret Blik at sænke
i en blodskysløret Grav.
Hun har nok vel med at tænke
paa sit eget Sørgespil,
hvor der myrdes med en Piil,
stranguleres med et Smiil,
druknes i et øies milde
rosenkindomspundne Kilde;
og saa mørkt, at Graad er Lys,
Knuden Vanvid næsten, aaben
kulsort Grav bag Neslehoben
Enden, og Musiken Gys.
Ak, med slige Sørgespil
maa mit Hjerte, stakkels Enke
more sig; og Laurbærsmiil
med Cypressetaarer stænke
i sin shunkne Ungdomsborg,
hvor paa brusten Vold og Hjørne
hviner Uglesuk, og Sorg
piber der som vilde Tjørne,
voxer Vemods blege Rose
(Gid det dog var Glemsels Mose!)
Eje, paa de høie Mure
Smiil som Purpurvimpler vajed,
Kindens Banner Skyen prajed,
øjet var paa højen Tind
Bueskytte snar som Vind,
Latter bølged ud som Røg,
som Granater Vid og Spøg.
Nu med Jorden jevnt er Alt,
tæt og tykt i dybe Fure
smelter goldt, forbandet Salt.

3.

[...]

Wergelands Digte. Første Ring (1829)

Wergelands "Digte. Første Ring" er en syklus der alle diktene henger sammen ved hjelp av historien om Hulda Malthe (se kapittelet om Wergeland). Wergeland så på Hulda som sin dikteriske ledestjerne. I denne diktsamlingen gav han henne derfor navnet Stella som betyr stjerne. Historien om Stella starter i første dikt og fortsetter med jevne mellomrom gjennom hele samlingen.

Wergeland bygger opp sine dikt ganske annerledes enn Welhaven. Strofene er mye lengre enn de vi så i "Nyere Digte". Det er mye enderim i diktet, men ikke noe gjennomført mønster. Noen ganger må vi vente lenge på at rimet skal gå opp (strofe 1, linje 12 og 17). Det er heller ikke noe regelmessig mønster på antall stavelser per linje. Rytmen er derimot gjennomført med tung-lett-tung-lett-tung-osv.

I likhet med mange andre romantiske kunstnere ute i Europa, mente Wergeland at kunstneren var genial. I kunsten var det viktigste å få frem den følelsen han ville. Den geniale kunstneren kunne ikke la gamle regler om strofeinndeling, rim o.l komme i veien for dette arbeidet.

Språket Wergeland bruker er dansk. Som kommentert tidligere var han en av de som ønsket å løsrive seg fra det danske språket. Derfor kan man, selv om dette er tydeligere i hans senere diktning, finne enkelte særnorske ord og vendinger i diktene hans.

Setningene Wergeland lager er veldig lange. I "Til Stella" består hele første strofe består av bare to setninger. Det skjer mye i hver setning: f.eks klarer sjelen å strekke seg mellom himmel og helvete, over solen og skyene og til Messias (strofe 1). Midt i setningene kan det komme små innskudd og parenteser. Det myldrer av bilder, metaforer og sammenlikninger. Ofte kommer det flere bilder etter hverandre som sier akkurat det samme (strofe 2, linje 8-10). Alt dette gjør at språket kan virke tungt og pompøst, nesten litt overdrevet. Setningene er likevel alltid logiske og følger stort sett normal setningsoppbygning.

Wergelands dikt er ikke beskrivende på samme måte som Welhaven. Det skjer mye mer i Wergelands dikt. Han stanser ikke ved et motiv for å gi oss alle sanseinntrykk, men lar sjelen stadig springe videre. Likevel får han formidlet den følelsen han vil. Istedenfor en rik adjektivbruk, bruker han sammenlikningene og metaforene til å formidle den følelsen han vil.

I flere dikt tar Wergeland frem det særnorske. I likhet med Welhaven tar han stadig frem skikkelser fra norrøn mytologi og folketro. Huldra og Tor (med hammeren) kommer til syne flere ganger. Han hyller ellers Norge med en "Ode til Norges Flag" og kle r Stella i en verkenskjole, som er vanlige norske hverdagsklær. Hverdagsklærne tar han frem for å vise at det naturlige ideal ligger hos den vanlige norske bonden. Wergeland har også et dikt om Napoleon, revolusjonshelten han så høyt beundret.

I diktet om Napoleon, som i flere av de andre diktene, setter Wergeland tingene inn i en stor sammenheng. Her blander han poesi og filosofi slik som Welhaven gjorde i "Digtets Aand". Det fortelles om hvordan historiens største menn ble skapt av at "åndeegg" som ikke delte seg. Bak dette ligger et platonisk syn på verden. Platon mente at alt levende på jorden bare var kopier av en original fra "idéenes verden". Før de kom til jorden hadde menneskene levd som ånder i ideenes verden. Wergeland skriver at disse åndene vanligvis deler seg i flere mennesker. Det er i de tilfellene at de ikke deler seg, men kommer ned på jorden slik de var i ideenes verden, at vi får genier som f.eks Napoleon. Wergeland var også av den oppfatning at dikteren hadde en spesiell evne til å kunne se inn i ideenes verden. Det ble så hans oppgave å formidle det han så til leseren. Det er dette som er målet med dikt som "Napoleon".

"Digte. Første Ring" avsluttes med et nytt dikt til Stella. Her blir dikteren ånd forenet med Stellas og den ekstatiske forelskelsen dyrkes. Wergeland bruker voldsomme bilder og store følelsesladede ord når han beskriver deres reise opp til himmelriket.