Domain Name System er et hierarkisk navngivingsskjema brukt i Internett. Systemet er implementert som et distribuert databasesystem, med servere over hele verden. Ved å sende querry til en DNS-server kan en prosess mappe fra et Internet domenenavn til IPadressen som benyttes for å kommunisere med det domenet. Topnivådomenene er enten generiske (.com .edu etc) eller nasjonale (.no .us etc) . Bladnodene i navnegrafen er domener som ikke har noen underdomener. Ethvert domene har 'resource records' eks MX, A osv som de fleste vil kjenne igjen fra parameter til og resultater av spørringer med kommandoen dig.
De fleste epostsystemer i verden følger RFCstandardene 2821 og 2822 hvor meldinger sendt bryker ASCII-headere til å definere meldingsegenskaper. Ved hjelp av MIME, Multipurpose Internet Mail Extensions kan mange ulike typer innhold overføres. Dette muliggjør å følge overnevnte RFC samtidig som body i meldingen strukturerers og ikke-ASCII meldinger får std. regler for koding. SMTP, Simple Mail Transsfer Protocol, benyttes til å sende meldingene ved å opprette en TCP-forbindelse mellom src og dest host, og direkte levere eposten over denne forbindelsen.
Scripts brukes generelt til å konstruere dynamiske webdokumenter. CGI, PHP, JSP og ASP løser problemet med å håndtere forms og interaksjoner med databaser på serveren. De kan alle motta innkommende info fra forms, slå opp infoen i en eller flere databaser, og generere HTMLsider med resultatet. Det ingen av dem imidlertid kan gjøre, er å reagere på musbevegelse eller samhandle med brukeren direkte. Til dette formålet trengs script embedded i HTMLsider som eksekveres på klientmaskinen istedenfor på servermaskinen. Det vanligste er bruk av Javascript.
Epost og www. Eks;
www-klientside: browser avgjør url og spør DNS om IPadressen. browser oppretter en TCPforbindelse til port 80 på den IPadressen den fikk fra DNS.
Deretter sendes det request om aktuell fil, og serveren overfører filen. TCPforbindelsen tas så ned og filen vises frem til brukeren.
www-serverside: serveren aksepterer TCPforbindelsen fra klienten(browseren) , mottar filnavnet og henter filen fra disk (o.l.) og returnerer
filen til klienten før forbindelsen frigjøres igjen.
Wireless Application Protocol, WAP, er bygd på ideen om å bruke den eksisterende digitale trådløse infrastrukturen til webapplikasjoner. Barnesykdommene til WAP er preget av liten skjerm til å vise frem applikasjonen, og lav båndbredde. Følgelig har utbredelsen gått tregt siden folk flest ikke foretrekker å aksessere nettet fra små mobilskjermer med lav oppløsning og tikkende tellerskritt. Protokollen er optimert for lav-båndbredde forbindelser med trådløse apprater som har treg CPU, lite minne og liten skjerm; noe som er klart forskjellig fra dagens "allemannseide" PC'er. Man må derfor tenke praktisk nytte (og minimalisme) fremfor fancy design.
Siden audio er mindre båndbreddekrevende enn video har utviklingen kommet noe lenger her. Båndbreddebegrensninger og QoSrelaterte parameter som max delay og jitter er særdeles relevante. Dette har ledet til videreutvikling av komprimeringsteknikker så vel som standarder for overføring av slike data. Det kreves også en god del buffringskapasitet for å kunne levere en "smooth" realtime tjeneste hos klienten. Ettersom PC'er blir stadig kraftigere og de fleste hjem har Internett-tilgang , forventer man at kvaliteten på webaplikasjonene skal leve opp til den kvaliteten man opplever lokalt.
DNS er 'indempotent' ; operasjoner kan gjentas uten skade. Når en prosess gjør en DNS request startes en timer. Hvis denne utløper, utføres bare requesten på nytt uten bivirkninger.
Ja. Se fig 7-3 for et eksempel på duplikat IP-adresse. Husk at en IP-adresse består av et nettverksnummer og et hostnummer. Hvis en maskin har to ethernetkort, kan den være del av to separate nettverk, og således trenge to IP-adresser.
Det er mulig. eks www.large-bank.com og www.large-bank.ny.us Evs, det er ganske vanlig å ha entry både under .com og et nasjonalt domene.
Ja, bruk subtypen message/external-body og send url til filen istedenfor selve filen.
Nei. POP3 programmet rører ikke egentlig remote mailbox. Den sender kommandoer til en POP3 daemon på mailserveren. Så lenge daemonen forstår mailboxformatet kan det fungere. Dvs at en mailserver kan endres fra ett format til et annet over natten uten at kundene informeres, forutsatt at POP3 damonen samtidig endres slik at den forstår det nye formatet.
Lagring av brukeres epost tar opp diskplass, noe som koster penger. Denne faktoren argumenterer for bruk av POP3. På den annen side kan ISP ta betalt for diskplass ut over noen få megabyte og dermed gjøre epostsystemet til en pengegruve. Det siste alternativet taler for IMAP for å oppmuntre brukere til å beholde epost på serveren (og betale for diskplassen).
Webmail bruker ingen av dem, men likner ganske mye på IMAP fordi begge tillater en remote klient å undersøke og håndtere remote mailboxes. I kontrast sender POP3 mailboxen til klienten for prosessering der.
DNS-navn kan ikke ende med et siffer, så det er ingen tvetydighet involvert.
Det tar 50 msec å få en pausekommando til serveren, og på den tiden vil 6250B ankomme, slik at low-water mark bør være godt over dette tallet, trolig rundt 50000 for å være på den sikre siden. På samme måte bør high-water mark være minst 6250B fra toppen, gjerne 50000 for å ha god margin også i denne enden.
Det medfører ekstra forsinkelse (delay). Ifølge 'strait-forward' skjemaet kan den første pakken sendes etter at 5 msec har forløpt. I dette skjemaet må systenet vente hele 10 msec før det kan sende sampler for de første 5 msec.
JA. En feil i en I-frame vil forårsake feil i rekonstruksjonen av påfølgende P-frames og B-frames. Faktisk vil feilen propageres helt til den neste I-frame!