BORGARTING LAGMANNSRETT

gjør vitterlig:

DOM

av 14 oktober 1996

i ankesak nr 95-00524A

A-Scientologikirken Oslo

Ankende part: A
Prosessfullmektig: Advokat Knut Vigeland

Motpart: Scientologikirken Oslo
Prosessfullmektig: Advokat John Arild AAsen

Rettens medlemmer:

  1. Lagdommer Lars-Jonas Nygard, formann
  2. Lagdommer Iver Huitfeldt
  3. Sorenskriver Einar Thomesen

Saken gjelder erstatning for økonomisk skade.

A er født 30 autust 1951. Han har to barn født i 1979 og 1980, barna bor hos moren etter at ekteskapet ble oppløst i 1981. Han har lærerutdanning og arbeidet som lærer i Gudbrandsdalen da han i 1983 kom i kontakt med Scientologikirken i Oslo. I 1986 sluttet han som lærer og flyttet til Oslo. Han hadde der forskjellig arbeid, blant annet i byggebransjen, og han ble sykemeldt sommeren 1988. Senere har han stort sett ikke vært i arbeid. Han er nå under attføring og studerer jus ved Universitetet i Oslo.

I tidsrommet 1 oktober 1984 til 7 februar 1987 opptok han fire lån i nå Sparebanken Nor, avdeling Ringebu, på til sammen kr 300 000. Lånene var opptatt i forbindelse med kurs og kursmateriell som han kjøpte av scientologibevegelsen. Etter at han sluttet i arbeidslivet klarte han ikke å betjene lånene. Saken gjelder om han har krav på erstatning for de beløp lååneopptakene representerer samt påløpne renter og omkostninger.

Etter han vinteren 1993 hadde tatt kontakt med Fri rettshjelp, ble forliksklage mot Scientologikirken uttatt 27 mai 1993 og stevning 5 januar 1994.

Ved byrettens dom 23 november 1994 ble det lagt til grunn at hans mulige krav var foreldet, og det ble avsagt dom med slik domsslutning:

  1. Scientologikirken Oslo frifinnes.
  2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.
A har i rett tid påanket dommen til Borgarting lagmannsrett. Scientologikirken Oslo har tatt til motmæle. Ankeforhenlingen ble holdt i Oslo 13 til 15 aututst og 6 september 1996. A møtte med sin prosessfullmektig og avga forklaring. Scientologikirken Oslo møtte ved sin prosessfullmektig. Informasjonsleder B var til stede etter tvml §213 annet ledd og avga forklaring. Det ble for øvrig avhørt fire vitner og foretatt slik dokumentsjon som rettsboken viser.

Under ankeforhandlingen søkte partene å komme til forlik ved at Scientologikirken Oslo betalte A kr 400 000. Da Scientologikirken ikke klarte å stille bankgaranti for beløpet, kom forlik ikke i stand.

A nedla slik påstand:
  1. Scientologikirken Oslo dømmes til å betale A kr 1 183 230 med tillegg av 12% rente pa fra 13 august 1996 til betaling skjer.
  2. Scientologikirken Oslo dømmes til å betale sakens omkostninger.
Scientologikirken Oslo nedla slik påstand:
  1. Krav om erstatning avvises fra lagmannsretten.
  2. Byrettens dom stadfestes.
  3. Scientologikirken Oslo tilkjennes saksomkostninger for byretten og lagmannsretten.
Saksfoholdet for øvrig fremgår av byrettens dom og bemerkningene nedenfor.

A har ved sin prosessfullmektig i hovedsak gjort gjeldende:

Krav om erstatning ble ikke frafalt for byretten. Byretten har misforstått anførselene. Det er i alle fall ikke grunnlag for avvisning for lagmannsretten.

Erstatningskravet gjelder de fire lån på til sammen kr 300 000 som le opptatt og som i sin helhet har gått til Scientologikirken Oslo. Kravet samsvarer godt med det beløp kirken selv opererte med i brev av 3 mars 1993. Dertil kommer renter og omkostninger. Beløpet på kr 240 387,26 som Scientologikirken fremkom med under ankeforhandlingen, kan ikke legges til grunn.

Det dreiet seg om et erstatningskrav utenfor kontraktsforhold. Grunnlaget for kravet er at A ble forledet til å oppta lån som skulle brukes til kurs og kursmateriell som han kjøpte fra kirken. Kirken visste at materiellet var totalt meningsløst for A. Han kjøpte blant annet to såkalte E-metere etter en markedsføring som forburkerombudsmannen nedla forbud mot i 1980. Kirken kan for øvrig ikke selv tro på E-meteret. Straffeloven §240 om bedrageri og avtaleloven - særlig §33 - er momenter ved vurderingen av kirkens skyld. Han har vært utsatt for rettstridige overtalelser, press og tvang. Dette er et «varemerke» for kirken.

Kirken er en organisasjon som ribber den de kommer i kontakt med og gjør dem til gjeldsslaver. Den beskrivelse som byretten har gitt i Myhr-saken og Lem-saken er helt dekkende. Det dreier seg om mer enn overdrivelse i reklame og at folk må betale for egne dumheter, Scientologikirken er et økonomisk foretagende som lever av bondefangeri. Det kan ligne hjernevask, hvor de som kommer i kontakt med kirken og som gjennomgår den såkalt purification run down-prosessen blir hjelpeløse ofre sog lydige redskaper. Ron Hubbard, bevegelsens amerikanske grunnlegger, så at det lå inntektsmuligheter i at folk ikke var helt rasjonelle. Han laget sin egen «isme» hvor han blandet elementer fra flere religioner og brukte kristenkorset som symbol. At det dreier seg om et forretningsforetak illustreres ved at de som fikk ham til å oppta lånene fikk kommisjon på 5% av de summer han overførte til kirken. Hna har selv veært aktivt med i bevegelsen i fem år og vært passiv i tre-fire år, hele tiden uten å se hva det i virkeligheten gjaldt.

Med de høye renter på 1980-tallet måtte kirken skjønne at A fort ville bli insolvent ved opptak av lån på ialt kr 300 000. Renene er verre enn gjelden. Kirken visste at A var skilt, arbeidet som lærer og at han skyldte lånekassen penger og ikke kunne makte å betjene gjelden. Han ble som flere andre i samme situasjon nesten løsgjenger.

Til tross for dette falt det ham ikke inn å bebreide kirken, etter kirkens lære varr det ham selv som var å bebreide for at han ikke hadde nådd sine mål. Det var først da han gikk til Fri rettshjelp vinteren 1993 at han fikk øynene opp. Kravet er ikke foreldet. Foreldelse reguleres av §9 i foreldelsesloven, og han verken fikk eller burde skaffet seg kunnskap på et tidligere tidspunkt. Helt frem til vinteren 1993 var han fanget i læren og hadde ikke forestillinger om at han var forledet. Kravet er eventuelt-subsidiært- heller ikke foreldet etter foreldelsesloven §10.

Hvis det foreligger skyld, er det ikke grunnlag for å sette erstatningen lavere enn i påstanden etter avkorningsynspunkter og heller ikke etter skadeerstatningsloven §5-1 eller §5-2.

Scientologikirken Oslo har ved sin prosessfullmektig i hovedsak gjort gjeldende:

Det er ikke grunnlag for motpartens beskrivelse av Scientologikirken. Kirkens lære har elementer fra buddhisme, hinduisme, taoisme og prinsippet om reinkarnasjon, det dreier seg om en religion med grunnlag i tro. Læren er anerkjent som en trosretning over store deler av verden, men den har sterke motstandere. Scientologi er en religion som inneholder en praktisk tekninkk for forbedring av åndelig bevissthet og opplysning som vedkommende «anammer» av seg selv under auditering, det vil si åndelig veiledning fra en auditør på tomannshånd. Bruken av E-meter inngår blant annet i auditering. Det kan være vanskelig å dokumentere nytten, men det må legges til grunn at scientologene ser på bruken som et trosspørsmål. Bruken av E-meter krever kunnskap som bare drevne auditører har.

Som scientolog må man ta ansvar for egen fremtid.

Det er religionsfrihet i Norge.

As krav er i realiteten et krav om å få tilbakebetalt det han har kjøpt, og det er det ikke grunnlag for.

For byretten ble oppreisnings- og erstatningskravet frafalt. Byretten har ikke tatt feil her. Kravet om erstatning må derfor avvises.

Det er ikke grunnlag for å kreve erstatning, det er ikke noe å bebreide kirken. Årsakenene til As situasjon er flere og sammenstøtende. Han har selv medvirket.

A har av fri vilje valgt å kjøpe kurs og kursmateriell. A var da han fikk kontakt med kirken langt nede etter samlivsbrukk og fant et nytt holdepunkt i kirken. Han var glad og lykkelig den tid han var aktivt med. Han hadde funnet et miljø han trivdes i, og han ga uttrykk for å være overbevis om at det han lærte kunne han bruke i sin gjerning som lærer. Det han har mottatt er ikke verdiløst, blant annet dreier det seg om studieteknikk og kommunikasjon. Subsidiært må det gjøres fradrag for det som er kommet ham til nytte.

Etter kirkens egne opptegnelser har A betalt inn kr 240 387,26. Det er dette beløp som eventuelt må være utgangspunkt for kravet. Det er ikke årsaksammenheng i forhold til renter og omkostninger. Andre i samme situasjon som A har gjort hva de har kunnet for å håndtere gjelden, mens A vil velte dette over på kirken.

Iallfall er kravet foreldet. Han brøt med kirken i 1988-89, forelelsesfristen på tre år må regnes fra da av. Det dreier seg om foreldelse i kontraksfohold i og med at A har kjøpt kursene og materiellet av kirken. Foreldelsen er suksessiv fra betaling av det enkelte kurs, jf foreldelsesloven §3.

Uansett er foreldelse inntrådt både i forhold til foreldelsesloven §9 og §10 fordi A burde skaffet seg den nødvendige kunnskap ved bruddet i 1988-89.

Lagmannsretten skal bemerke:

Lagmannsretten vil etter bevisførselen slutte seg til den beskrivelse av Scientologikirken som er gitt i byrettens dom på side 5 til og med første avsnitt på side 9.

Når man skal vurdere de omtvistede pengeoverføringene fra A til Scientologikirken må det i trossamenheng legges inn en god margin for de overføringer som i tillegg til ytelser man mottar er et alminnelig bidrag til kirken. Lagmannsretten viser i denne forbindelse til at kirken bruker ordet donasjon om det vederlag som ytes. Det dreier seg i denne sak imidlertid om overføringer over en periode på 2 1/2 år på tilsammen ca kr 300 000. Beløp i denne størrelsesorden kan ha grunnleggende betydning for en privatpersons samlede økonomi. Kirkens økonomi på sin side synes særlig å være basert på store overføringer fra enkeltmedlemmer som vedrlag for konkrerte ytelse. Lagmannsretten legger til grunn at Scientologikirkens omsetning av kurs og kursmateriell har en karakter som i det alt vesentligste må ses på som næringsvirksomhet og at det må stilles tilsvarende krav til virksomheten. At næring er en sentral del av virksomheten underbygges ved at det ansvarlige kirkemedlem får en bonus av omsetningen av kurs og materiell.

Det anses som et ledd i virksomheten at kirken etter lagmannsrettens syn hadde et system for lånopptak ved at medlemmene, når de var aktuelle for å kjøpe kurs eller annet materiell, ble fulgt opp meget aktivt, blant annet ved at et kirkemedlem regelmessig var medm i banken når lånene ble tatt opp. Det skjedde ved hvert av de tre store lånene A opptok. Kirkens medlemmer kausjonerte for hverandre ved kirkens mellomkomst.

I scientologenes virksomhet inngår selvutviklign ved såkalt auditering basert på bruk av noe som kalles eletropsykometer, forkortet E-meter. E-meteret er et måleinstrument med to håndtak som gir utslag ved berøring. Apparatet brukes blant annet for å måle om vedkommende kirkemedlem har nådd tilstanden «clear», hvori innhår at man er renset og i likevekt. Det er opplyst at prisen på apparatet varierer fra kr 20 000 til kr 40 000. Markedsføringen av apparatet ble vurdert av forbrukerombudsmannen i 1980. Scientologikirken ønsket da ikke å fremlegge E-meteret for nærmere undersøkelser, det er heller ikk gjort senere. Ved forburkeombudsmannens vedtak 24 mars 1980 ble det lagt ned slikt forbud:

Med hjemmel i markedsføringsloven §§1 og 2 forbyr Forbrukerombudsmannen Scientologikirkens Oslo-mission i sin markedsføring av elektropsykometer og «auditering»/«auditing sessions».

  1. Å benytte påstander om at «E-meteret» kan måle menneskenes mentale tilstand, mentale masse, og forandringer i mental tilstand, og eller
  2. at «E-meteret» kan avdekke dypereliggende konfliktområder i menneskesinnet, og/eller
  3. at «E-meteret» eller «auditering» kan være en hjelp i rehabiliteringen av narkomane, sinnslidende eller alkoholikere, og/eller
andre formuleringer med tilsvarende meningsinnhold.

Overtredelse av forbudet er straffbart etter markedsføringsloven §17.

For lagmannsretten har vitner fra Scientologikirken uttalt at bruken av E-meteret er et religiøst spørsmål, at det dreier seg om å tro på E-meteret, og at bruken av E-meteret har fortsatt på samme måte uavhengig av forbudet. Dog synes ordet «åndelig» å ha erstattet «mental».

Lagmannsretten legger til grunn at Scientologikirken etter forbrukerombudsmannens vedtak har markedsført E-meteret i strid med forbudet i punkt 2 og med tilsvarende mendingsinnhold som forbudet i punkt. Lagmannsretten legger videre etter bevisførselen til grunn at auditering ved bruk av E-meter er en sentral del av scientologenes lære og praksis. Kjøp av E-meter inngår i kurset Academy som har sammenheng med låneopptak nr 1 på kr 100 000 1 oktober 1983. E-meter inngår videre i den såkalte misjonspakken som A kjpte våren 1986 for å starte en misjon for kirken i Gudbrandsdalen og som har sammenheng med låneopptak nr 2 på kr 80 000 9 januar 1986. A har således kjøpt to E-metere. E-meter brukes også i den såkalte auditering, der medlemmet får veiledning av en auditør. Lagmannsretten legger til grunn at A ble gitt auditering i ca 150 timer for en timepris på ca kr 800. Både timeantall og timepris synes etter vitneprov fra medlemmer i kirken å svare til det som er nokså gjens. Samlet tilsvarer dette et beløp på kr 120 000, som har sammenheng med lån nr 3 på kr 100 000 opptatt 8 juli 1986 og lån nr 4 på kr 20 000 opptatt 7 februar 1987.

Lagmannsretten ser markedsføringen av E-meteret med i strid med forbrukerombudsmannens vedtak som er et sentralt element ved vurderingen av om det foreligger ansvarsgrunnlag, jf Peter Lødrups lærebok i erstatningsrett, 3 utgave 1995, side 120, om betydningen av normer gitt ved lov eller forskrifter. For lagmannsretten er det ikke dokumentert noe som kan rokke ved forbrukerombudsmannens vedtak. Vedtaket er fattet med hjemmel i §1 som blant annet setter forbud mot handling som er urimelig i forhold til forbukere, og §2 som blant annet forbyr anvendelse av uriktige eller av annen grunn villedende fremstilling som er egnet til å påvirke etterspørselen av varer, tjenester eller andre ytelse. Lagmannsretten legger til grunn at E-meteret gir utslag for fysiske prosesser, det er ikke gitt noen rimelig forklaring på hvordan det skal kunne måle mentale eller åndelige prosesser.

Bevisførselen har fra partenes side ikke vært lagt opp med sikte på nøye gjennomgang av det materialet A mottok eller innholdet i det enkelte kurs. Blant annet på bakgrunn av det som foran er sagt om E-meteret, som etter rettens mening inngår som et vesentlig element ved vurderingen av pengeoverføringene fra A til Scientologikirken, mener lagmannsretten det er grunnlag for å konstatere at A er foledet til å oppta lån og at det ikke var forsvarlig handlemåte av Scientologikirken å tilby kurs og materiell slik det er gjort.

Vilkårene for erstatning finnes å foreligge. At A har tatt opp lån og betalt frivillig kan ikke hindre at erstatningsansvar oppstår. Det er et ledd i scientologenes virksomhet at medlemmene ledes til å tro at det som tilbys er verdifullt og at medlemmet selv har et sterkt ønske om å kjøpe. Det er selve avtalen om kjøp som i dette tilfelle er den påførte skade. Det kan heller ikke hindre ansvar at Scientologikirken er et trossamfunn. Erstatningsansvaret innebærer ikke at scientologene hindres i sin tro, det er vedrlaget for kurs og kursmateriell som rammes.

A har anført at den grunnleggende skaden hn er påført er de lån han har tatt opp på til sammen kr 300 000. Scientologikirken har på sin side ment at summen ikke er mer enn kr 240 387,26. Lagmannsretten viser til at i den første korrespondansen mellom Scientologikirken og kontoret for Fri rettshjelp fra 3 mars 1993 oppgir kirken at A har brukt kr 44 286,43 til kursvirksomhet og kr 151 745,42 til bøker, innspilte foredrag, E-meter, kurspakke og annet materiell, det vil si tilsammen kr 196 031,85. Når man dertil legger kr 120 000 til auditering, jf foran, blir det samlede beløp kr 316 031,85. Det er omtrent det samme beløp som A selv mener å ha innbetalt til kirken. Han krever bare erstatning for låneopptak på kr 300 000, ikke for andre kontantinnbetalinger. Ifølge vitnet C, som har vært med i bevegelsen fra starten av, skulle det ikke være vanskelig å få oversikt over hva det enkelte medlem har innbetalt. Det rimer dårlig med de forskjellige tall kirken har operert med under byrettens behandling og med at man i lagmannsretten la frem nye tall.

Lagmannsretten legger til grunn at A ikke har brukt noen av lånene til private formål og at den grunnleggende skaden består i låneopptakene på til sammen kr 300 000 som i sin helhet er overført til Scientologikirken. I forhold til låneopptak på kr 300 000 er erstatningsvilkårene til stede, idet det hverken er tvil om årsaksammenheng eller adekvans.

Spørsmålet er om det stiller seg annerledes for renter og omkotninger. A var skilt, og hadde ikke særlig god økonomi. Lån nr 1 på kr 100 000 tatt opp 1 oktober 1984 hadde rentefot 11.5% og skulle nedbetales i månedlige terminer på kr 1 430 som omfattet avdrag, renter og omkostninger. Det gir anslagsvis en avdragstid på ti år og en samlet belastning på kr 170 000. Lån nr 2 på kr 80 000 tatt opp 9 januar 1986 hadde rente 13.5%, terminbeløpet var kr 1 300, tilbakebetalingstiden anslås til ni år og samlet elastning til kr 140 000. Lån nr 3 på kr 100 000 tatt opp 8 juli 1986 hadde rente 14%, terminbelpøp kr 1 500, tilbakebetalingstid anslås til elleve år og samlet belastning til kr 190 000. Lån nr 4 på kr 20 000 tatt opp 7 februar 1987 hadde rente 18,5%, terminbeløpp kr 360, tilbakebetalingstid anslås til ti år og samlet belastning til kr 40 000.. Til sammen var de månedlige terminer kr 4 590 og anslått samlet tilbakebetalingssum blir kr 540 000.

Lagmannsretten legger til grunn at A på sin lønn som lærer ville være i stand til å betjene terminbeløpene i lånenes ordinære løpetid. Årsaken til at lånene opprinnelig ble misligholdt var at han sluttet som lærer og deretter ble slått ut av yrkeslivet sommeren 1988. Misligholdet har deretter fortsatt frem til hovedforhandlingen. Lagmannsretten legger til grunn at kirken ikke var ukjent med at medlemmer kunne komme i økonomiske vanskeligheter etter låneopptak og at lån ble misligholdt. Et så langvarig mislighold som her og med årsak i sykdom må imidlertid sies å ligge utenfor det som kan sies å være en adekvat følge av kirkens handlemåte. lagmannsretten finner at Scieentologikirken bare kan bli direkte erstatningsansvarlig for en del av de renter og omkostninger som skyldes misligholdet.

Det tap A kan kreve erstattet som en adekvat følge av kirkens handlemåte settes til låneoopptak på til sammen kr 300 000, dertil ordinære renter og avdrag samt en mindre del av de utgifter som skyldes mislighold. Lagmannsretten finner ikke grunn til å justere erstatningskravet for at renten ville ha svinget i låneperioden.

Et spesielt problem oppstår i forbindelse med morarenter, som er påstått fra 13 august 1996, idet det samlede påstandsbeløp er utregnet på grunnlag av det A pr denne dato var skyldig til banken.

Med lagmannsrettens syn på erstatningsutmålingen kan det ikke gis morarenter i lånenes ordinære løpetid, idet oridnære bankrenter er en del av det utmålte tap og samme tapspost da vil bli erstattet to ganger. De to første lånene ville ordinært vært nedbetalt til ankeforhandlingen, mens læpetiden for de to siste er anslått å ha en varighet som gjør at de ville vært nedbetalt henholdsvis i juli 1997 og i februar 1997. Lagmannsretten tar hensyn til dette ved den skjønnsmessige fastsettelsen av erstatningen.

Samlet fastsettes tapet skjønnsmessig til kr 600 000. Som følge av den begrensete bevisførsel om arten av det materiell A mottok og innholdet i de kurs han fikk, finnes ikke grunn til å nedsette erstatningen på bakgrunn av den mylige nytte A har hatt av kursene.

Lagmannsretten kan ikke se at As erstatningskrav er foreldet. Saken gjelder erstatning utenfor kontraktsfohold, idet lagmannsretten som nevnt ser avtalen om kjøp av kurs og materiell som den skadegjørende handling. Det er ikke holdepunkter for at tre-årsfristen etter foreldelsesloven §9 nr 1 skal løpe fra 1988 fordi A som anført da må sies å ha brudt med kirken. At han etter 1988 hadde liten eller ingen kontakt med kirken skyldes etter lagmannsrettens mening at han var syk, og ikke hadde midler til å gå videre i kirkens program med de store økonomiske forpliktelser han allerede hadde påtatt seg. Lagmannsretten ser det slik at han var positivt innstilt til kirkens virksomhet helt til vinteren 1993. Det vises i denne forbindelse til at det i brev fra Scientologikirken 3 mars 1993 heter at «vi fikk et oppmuntrende brev fra ham så sent som i januar 1992», og i brev 16 april 1993 blir han tilbudt auditering. Lagmannsretten legger til grunn at det først var gjennom kontakten med Fri rettshjelp vinteren 1993 at A fikk forståelsen for karakteren av kirkens virksomhet og innså at han var blitt foreldet til å oppta lån. Han kan etter rettens mening ikke bebreides for dette.

Foreldelsen begynner etter lagmannsrettens mening først å løpe da han vinteren 1993 skjønte at han kunne ha et krav mot kirken. Fristen etter foreldelsesloven §9 nr 1 finnes etter dette ikke å være utløpt.

Scientologikirkens anførsel om at krav om erstatning ble frafalt for byretten og at det for lagmannsretten derfor ikke er anledning til å fremme krav om erstatning utenfor kontraktsforhold, kan ikke føre frem. Både for byretten og lagmannsretten er det krevet en pengesum. I stevningen 5 januar 1994 ble det krevet «tilbakebetaling» av kr 300 000 med tillegg av 18% morarente fra gjeldsbrevenes utstedelse, oppreisning etter skl §3-5 , og under henvisning til at han var påførst psykisk skade krevet A erstatning for skade på person etter skl §3-1 og mén-erstatning etter §3-2. Det var bare kravene etter skl §§3-5, 3-1 og 3-2 som ble frafalt for byretten. Tilbakebetalingskravet ble under sakens behandling for byretten utvidet til kr 794 579 som også omfattet renter og andre omkostninger til banken på grunn av mislighold av lånene. Dertil krevet han morarenter fra 21 oktober 1993, først med 18% og deretter 12% renter p a. Byretten har sett kravet om tilbakebetaling fra Scientologikirken som et spørsmål om det foreligger mislighold i kontraktsforhold fra kirkens side og ut fra det funnet at kravet er foreldet etter fl §3. Lagmannsretten finner ikke bruken av ordet «tilbakebetaling» for byretten uforenlig med at det ble fremmet et erstatningskrav. Kraveet om at kirken også skulle betale A renter og omkostninger til banken kunne forøvrig bare ses fra en erstatningssynsvinkel. Om det dreier seg om erstatning i eller utenfor kontraktsforhold kan ikke være avgjørende. I ankeerklæringen ble det presisert at det dreiet seg om erstatning utenfor kontraktsforhold. Etter lagmannsrettens mening er det i ankeomgangen ikke fremmet et nytt krav etter tvml §366 annet ledd, det dreier seg om samme rettsforhold.

Anken har ført frem og lagmannsretten finner at Scientologikirken bør erstatte As saksomkostninger både for byretten og lagmannsretten etter tvml §180 annet ledd. Selv om saken dels er vunnet og dels tapt var de vesentligste tvistepunkter i saken om det forelå ansvarsgrunnlag og foreldelse. Selve utmålingen av erstatningen med hensyn til renter og omkostninger, der A ikke har fått fullt medhold, anses ikke å ha influert på omkostningene, jf tvml §174 annet ledd.

For byretten krevet adv Vigeland kr 121 000. Det ble reist innvendinger mot oppgaven fra adv Aasen, hans oppgave var på kr 125 000. Oppgaven kan synes høy etter en behandling for byretten med et saksforberedende møte og tre dagers hovedforhandling. Det var imidlertid fremlagt et omfattende materiale og nødvendig å sette seg inn i en verdensomspennende virksomhet. Ut fra lagmannsrettens begrynnelse legges det ikke vekt på adv Aasens innvendinger og adv Vigelands oppgave legges til grunn som rimelig og nødvendig for å få saken betryggende utført.

For lagmannsretten har adv Vigeland lagt frem oppgave over salær kr 103 000 og for utdraget kr 10 016, til sammen kr 113 016. Det er ikke kommet innvendinger, og oppgaven legges til grunn som rimelig og nødvendig for å få saken betryggende utført.

Adv Vigeland har i tillegg krevet behandlingsgebyr for forlikrådet med kr 475, for byretten med kr 2 850 og for lagmannsretten med kr 12 125, i alt kr 15 450, som også erstattes.

De samlede omkostningene blir etter dette kr 249 466.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

  1. Scientologikirken Oslo betaler i erstatning til A 600 000- sekshundretusenkroner innen 2-to-uker fra forkynnelsen av denne dom med tillegg av 12% renter p a fra samme tidspunkt til betaling skjer.
  2. Scientologikirken Oslo betaler i saksomkostninger til A 249 466-tohundreogførtinitusenfirehundreogsekstiseks- kroner inne 2-to-uker fra forkynnelsen av denne dom.

Lars-Jonas Nygard, Iver Huitfeldt, Einar Thomesen

Bekreftes for førstelagmannen:
Ru G. Johannessen (sign)


Jon Haugsand
(jonhaug@ifi.uio.no)
Sist endret: 1996-11-26 11:02:22