KJØTTMØTE

© Thomas Gramstad

Publisert i Tekno nr. 5 1995

Bredden er vanskelig å se i skumringen, men den er kommet nærmere. Jeg må greie det. Jeg er sliten. Kald. Må greie ett svømmetak til. Og enda ett. Jeg hører plasking bak meg, men snur meg ikke. En dyp truende brumming rister mot og gjennom skallen min. Jeg slår kneet. Kaver meg opp og vasser mot land. Legger fjernt merke til morilden i vannet, et fosforiserende kjølvann som følger meg og røper hvor jeg er, vakkert og dødelig. En svart, glinsende tentakkel griper meg rundt livet. Den er glatt og iskald, som en kvelerslange dyppet i kjølevæske, men brenner som ild. Likevel trekker den varmen ut av meg.

Kjøttmøte. Ikveld. Tanken slipper ikke taket. Selv nå.

Jeg trekker lasersverdet. Jeg greier ikke å snu meg helt og legge full tyngde i hugget, men kjenner likevel grepet løsne idet jeg hører den fresende lyden av stekt kjøtt - eller er det fisk? - og kjenner at jeg skjærer gjennom noe seigt. Jeg er fri. Snur meg. En mørk skygge ruver over meg. To store, tomme øyne lyser ned på meg, som lyskastere i en forlatt idrettshall. Lyser opp både meg og de nærmeste metrene av de øde vannmassene.

Jeg svinger lasersverdet i en høy, bred bue. Nøkkens hode farer gjennom luften, forsvinner med et plask i en foss av lys. Sleipt og slimete blåsvart blod fosser ut av halsåpningen på den svære kroppen der den siger sammen, en blasfemi mot sjøens høstvakre renhet. En stank av gammel fisk, langtidsisolert råttenskap og uhumskheter fra fjordavleiringenes mest oksygenfattige dyp slår mot meg, som om luften med ett hadde fått en fast, levende form, en neseknusende verdensmester i tungvektsboksing. Enda et forsuret våtmarksområde. Jeg vakler mot land.

Kjøttmøte. Ikveld. Det er nesten som tannverk.

Det er kjølig, og jeg er våt, men greier på et vis å holde varmen ved å holde et høyt tempo gjennom det øde skogslandskapet. Men det blir helt mørkt før jeg kommer ut av skogen, og jeg blir nødt til å sette ned farten. Hvorfor tok jeg ikke med meg Nøkkens hode, det hadde vært en fin lommelykt. Jeg bruker lasersverdet istedet, dets rødskimrende lys er bedre enn ingenting. Mye bedre.

En mørk skygge beveger seg bak et tre, men jeg stopper ikke. Må holde tempoet og komme meg til nærmeste base.

Kjøttmøte. Ikveld.

Jeg hører et lavt skrik idet noe suser forbi øret mitt. Jeg er ukonsentrert. Det er risikabelt, dessuten er jeg lei. Jeg må bare vekk.

Jeg vrenger av meg hodesettet og kroppselektrodene og logger ut fra HorrorFjord (tm) etter at jeg har lagret stillingen og skåren. Blikket faller på tastaturet foran meg. Begynner å taste inn en pizza-bestilling. Ombestemmer meg. Hvorfor ikke gå bort dit. Trene litt til ikveld. Ja, det vil jeg gjøre. Gå ut i AV og hente pizzaen selv. Snakke direkte med dem som lager den, i umediert sanntid! Men først trenger jeg en dusj. Og barbering. Hvor lenge er det siden sist jeg var utendørs?

Jeg gjør meg ferdig og går ut. Ut i AV - den analoge virkeligheten. Ennå er jeg netthøy; rester av endorfiner og adrenalin henger igjen og slenger rundt i blodomløpet, som svigermødre på bryllupsdagen.

Stille.

Ingen diffuse og omskiftelige inntrykk i periferien, ingen lunefullt morfende skygger eller tassende skritt.

Blekt.

Grå vei. Brungrønt gress. Støv. Grus. Slitte farver. Sliten maling. Middeladrende bygninger med flass.

Statisk.

Jevn kontinuerlig horisont. Bygninger som hverken flytter eller forandrer seg. Et par parkerte biler, tomme, lydløse og stillestående. Ingen skumle skygger. Ingen store vesener med brå, truende bevegelser.

Jeg går mot PizzaRuteren. PR gjør det bra; de har sluttet å annonsere. Bestillingene strømmer inn over lokalnettet deres, trafikken øker geometrisk og nye filialer spretter opp som feilmeldinger hos en Windozebruker.

Jeg hører mine egne skritt på grusen. Er alene i gaten. Passerer et vindu, ser i et glimt en scene fra en families liv: mor og far sitter foran en flat skjerm - en TV. Steinalder! To barn i tre-fire årsalderen holder på å legge puslespill - den neste generasjonens første møte med pixels.

En bil svinger rundt hjørnet og kjører mot meg. Jeg griper automatisk etter lasersverdet. Det er ikke der! Har aldri vært der. Likevel føler jeg meg naken uten det. Som en fantomsmerte i en amputert kroppsdel. Et digitalt indusert fantom - en opplevelse som er mer virkelig enn sin årsak.

Eller er den egentlig det? Det er jo likevel snakk om de samme endorfinene og biokjemiske reaksjonsveiene, uansett hvor stimulus kommer fra. Hvorfor da betrakte en digital tripp som mindre virkelig enn en virkelighetstripp? Er ikke et slikt synspunkt bare vanetenkning og fordommer - analog sjåvinisme? Dessuten er jo stimuleringsraten i AV vasne saker sammenlignet med VV. Med enkelte unntak. Som pizza. Eller som et kjøttmøte av tredje grad. Smak og lukt er vanskelige å digitalisere.

Bilen kjører forbi. Jeg holder øye med den i perifersynet.

Endelig fremme. Jeg bestiller pizzaen. Mannen bak disken er grinete og kortfattet. Foretrekker virtuelle kunder og digitale bestillinger, og vil heller se på 3D - et eller annet pornogram fra en av de kodete kanalene. Innover i lokalet står en del bord og stoler, men alle er tomme. Over halvparten av dem er interaktive hologrammer. De fleste kundene setter aldri sine analoge ben her, kun de digitale.

Hvorfor gikk jeg egentlig med på et kjøttmøte? Det er gammeldags, kaotisk, ukontrollerbart, og fysisk rigid. Mye bedre å være i et miljø der du kan velge både objekter, naturlover, selvrepresentasjonsformer og art, grad og intensitet av interaksjonene, er det ikke? Med alt under kontroll, ikke sant? Kanskje jeg skulle avlyse kjøttmøtet. Opprette en ny digitalt verden og invitere henne dit istedet. Jeg har jo den renessanseslottmodellen liggende. Jeg rekker det hvis jeg står på litt, og begynner med en gang. Hva skal jeg gjøre? Hva faen skal jeg gjøre??

* * *

Dette dokumentets adresse:
http://www.ifi.uio.no/~thomas/noveller/fleshmeet.html

Forfatterens adresse:
thomas@gramstad.no