MACHOKVINNE

© Thomas Gramstad

Publisert i Algernon nr. 31 (1994)

ADVARSEL: Helsemyndighetene har fastslått at den følgende rå, brutale, voldelige og uforskammede cyberpunk-historien kan være skadelig for din mentale helse og dessuten kan forårsake ubehagelige forstyrrelser i den ømtålelige balansen i fordøyelsessystemet ditt. (Dette cyberfeministiske eposet er delvis inspirert av rollespillet Macho Women With Guns spesielt i sin reinkarnasjon på ARCON 9. Og dessuten av forfatterne på alt.cyberpunk.chatsubo og deres oppfinnsomme omgang med bl.a. William Gibsons kulisser.)

Jeg går vaktsomt gjennom den medtatte døren og setter kursen mot bardisken. Ratz har allerede fått øye på meg og begynner å mixe drinken min. Jeg er CyberAmazon, C-9000 Avansert Eksperimentell Biotronisk Prototype, og jeg er i et farlig og ondskapsfullt lune. Ratz kaster et blikk på ansiktet mitt og ser med en gang at jeg ikke er i det småpratende hjørnet. Han setter hemo coladaen foran meg uten et ord og jeg knipser en mynt på disken.

Jeg finner et ledig bord og nyter drinken i små slurker. Det blir klart for meg at jeg trenger å brenne litt køl. Idet jeg funderer over hvordan jeg skal fikse dette, avbryter en larmende stemme tankerekken min:

"Hey babe, for en jævla feit drakt du har på'rei a, dødskul, jøss, bra brø'." Jeg ser på den slappe kjøttsveklingen som henger over bordet mitt med et uttrykksløst ansikt. "Synes du det?" Stemmen min er jevn og tonløs. Men på innsiden føler jeg en underlig blanding av forventning, raseri og rå Nietzscheansk latter bygge seg opp. "Ja, det synes jeg! Det jævla kroppskondomet er helt min greie, og jeg kan gjøre noe enda bedre med brøa dine enn det gjør." Jeg holder stemmen tonløs: "De er for store for deg. Se nå å få muserompa di ut herfra før jeg river den av og slenger den i søppelbrenneren." Jeg håper han har et våpen og prøver å trekke det mot meg. "Du kan ikke snakke sånn til meg, berta! Be om unnskyldning ellers skjærer jeg opp det jævla pene glatte tryne'ritt!" Hånden hans veiver mot ansiktet mitt med en kniv. Dette må være julaften.

Av og til blir selv jeg overrasket over cyberrefleksene mine. Jeg griper håndleddet hans lenge før jeg har tenkt tanken. Jeg reiser meg mens jeg langsomt øker trykket. Mens jeg står der føler jeg noe gi etter i hånden hans og hører en dempet knasing, etterfulgt av skrapende lyder mens jeg opprettholder trykket. Lydene er vanskelig å høre - umulig for kjøttører - i forhold til de paniske smerteskrikene som følger dem. Jeg er ikke ferdig ennå. Jeg griper hodet hans med den andre armen min og smeller det mot brystkassen min, spidder det venstre øyet hans med min ditto brystvorte. Lønn som fortjent for å forveksle biokarbamid-stål eksoskjelettet mitt med et "kroppskondom".

Kniven skrangler bortover gulvet idet jeg slipper den slappe, knuste hånden. En våt sugelyd oppstår idet jeg lar den klynkende skikkelsen løsne fra brystet mitt ved sin egen vekt og sige sammen på gulvet. Det var en myk, nesten vennlig lyd; lyden av organisk sammenbrudd. Som lyden av en karamellpudding idet den suges inn i en industriell støvsuger.

En deformert sleip gjenstand har festet seg til brystvorten min. Den glir av med en myk, svampaktig lyd - som lyden av en halvfull urinblære på en nybonet motorvei - og sklir raskt gjennom fingrene mine og forsvinner i drinken min med et lite, men tydelig plask. Jeg ser på drinken min med avsky. Biosyntetisk hemo colada er kult; massevis av aminosyrer, karbohydrater og jern. Men ikke nå - naturlig hemo fra fremmede er risikable saker.

Jeg plukker opp den kravlende skikkelsen fra gulvet. "Dette er ditt nå. Drikk det." All motstand er brutt, og kjøttvraket adlyder lealaust, tømmer glasset uten protest. Glasset knuses mot gulvet idet noe setter seg fast i halsen hans. Han hoster og hoster, der han ligger på gulvet og vrir seg som en stor skogssnegl i et rødglødende vaffeljern.

Endelig får han det opp. Han gisper etter luft mens han holder fremmedlegemet i hånden. Lenge, i mange sekunder, nekter det andre øyet hans å gjenkjenne det. Et skingrende, ryggmargsisnende hyl fyller lokalet idet den ynkelige kjøttpuslingen, eller det som er igjen av ham, vakler ut av døren. Skrikene dør langsomt ut. Han var ikke engang forsterket. For en kjøttpudding. Jeg er CyberAmazon, C-9000 AEBP, og jeg er i et farlig og ondskapsfullt lune ikveld. Jeg ser meg rundt. The Chat har virkelig et blandet klientell. All denne sosiale interaksjonen får meg til å føle meg mer sosialt innstilt. Jeg lurer på om noen andre vil prøve seg. Noen med stil og guts. De kommer til å trenge begge deler, for det sier jeg, at ikveld er jeg rå og ondskapsfull.

Jeg knipser en ny mynt til Ratz: "Beklager det knuste glasset." Stemmen min er ru og hes, som et kjærtegn med et almeblad.


Dette dokumentets adresse:
http://www.ifi.uio.no/~thomas/noveller/machokvinne.html

Forfatterens adresse:
thomas@gramstad.no