NI LIV

© Thomas Gramstad

Publisert i Nova 2000

Jeg så på klokken. Fem på ni om kvelden. Det var et godt tidspunkt: så sent at de fleste av sykehusets aktiviteter gikk på sparebluss, og det var få mennesker tilstede; men ikke så sent at jeg ville virke påfallende. Jeg reiser meg og går ut av kontoret mitt. Under den åpne legefrakken har jeg på meg lette jeans og en bomullsgenser som er et par nummer for stor. Jeg går nedover lange korridorer og kommer omsider frem til avdelingen jeg skal til. Jeg lukker døren bak meg.

Spebarnet er våkent. Sløve øyne som ennå ikke kan se, skille, gjenkjenne. Jeg tar frem sprøyten og setter den raskt inn i halspulsåren på barnet. Jeg ser øynene lukke seg. For siste gang. "Du har Tay-Sachs sykdom", tenker jeg. "Du ville vært død før du ble 4 år gammel uansett." Jeg tar det bedøvede barnet og fester det i en stropp jeg har på magen, under genseren. Jeg går rolig tilbake mot kontoret. Korridorene virker lengre enn noen gang, men jeg er heldig og møter ingen. Endelig står jeg foran kontordøren min. Esteban Chavez, Dr. Med. står det på den.

Inne på kontoret tar jeg av meg frakken og genseren, pakker barnet inn i genseren, og legger den lille bylten ned i bagen min. Jeg forlater sykehuset uten dramatikk, men puster likevel lettet ut idet jeg kjører ut gjennom den store porten til sykehusområdet. En halvtime senere er jeg fremme ved det store, ensomt beliggende herskapshuset jeg bor i.

Jeg skynder meg opp i loftsetasjen uten å ta av meg støvlene og ytterjakken. Jeg låser opp den kraftige låsen på den tunge døren. Loftet består av et stort luftig rom, som opprinnelig ble brukt som et gjesterom. Rommet er sparsomt møblert, kun et lite bord og to stoler, og en dusj med et avløp i et hjørne. Jeg legger såvidt merke til at bordet er veltet.

Panteren visste at jeg kom. Den står midt på gulvet, vendt mot døren, og idet jeg åpner og går inn gir den fra seg et kraftig snerr og blotter de sterke gulhvite tennene. Det er en stor, smidig og strømlinjet panter. Jeg registrerer glatte, flytende muskelbevegelser under den skinnende sorte pelsen, bevegelser som får det til å se ut som om pelsen er innsatt med små diamanter. Det er likevel øynene som fanger mesteparten av oppmerksomheten. De er store, lysende, ville og fremmede, umulige å lese. Rovdyrøyne. De gjør meg alltid urolig. Det er ikke det at jeg er redd for dyret, iallfall ikke først og fremst det. Det er det at jeg ikke liker at nettopp disse øynene er fremmede for meg, og alltid vil være det.

Jeg går rolig frem til panteren, setter meg på huk foran den, rett foran den åpne kjeften, og stryker den forsiktig langs hodet, en ordløs hilsen. Så reiser jeg meg, finner frem barnet, legger det foran panteren, og går bort til vinduet, snur meg med ryggen til. Men ikke raskt nok til å unngå å se den kraftige panterpoten knuse spebarnskallen med et dødelig slag. Jeg ser ut i jungelen, gjennom jernsprossene utenfor vinduet, prøver å lukke ute de avskyelige og nå så velkjente lydene som kommer fra et sted bak meg i rommet. Jungelen jeg ser er egentlig en del av eiendommen, en barrikade mot naboene. Jeg oppdager at jeg har ytterjakken på, tar den av meg og henger den over stolen ved siden av meg. Jeg orker ikke å gjøre noe med det veltede bordet.

Det er blitt stille bak meg. Jeg snur meg. Michele ligger på gulvet, med et skremt, sårbart uttrykk i de mørke, nesten sorte øynene. Men jeg er her. Jeg er det første hun får øye på. Jeg vil alltid være her. Jeg går bort til henne, hjelper henne opp og bort til dusjen. Ingen av oss sier noe. Jeg skrur på kranene, justerer temperaturen, hjelper henne med å vaske av seg de glatte, slimete ham-restene. Og blodet rundt munnen hennes. Jeg shamponerer og skyller håret hennes. Etter at dette er gjort blir hun fortsatt stående i dusjen, lar vannet strømme nedover den gylne, spenstige kroppen. Hun griper hånden min, vil ha meg sammen med henne i dusjen. Jeg nøler. Vil nødig miste henne igjen allerede nå.

Helvete heller. Jeg sparker av meg støvlene og går under dusjen med klærne på. Vi klamrer oss til hverandre i ordløs forståelse og begjær, kysser hverandre, stryker hverandre, klemmer hverandre. Men passer på å unngå kjønnsorganene. Vi må ikke miste kontrollen. Ikke ennå. Så sent som mulig.

Ingen av oss har sagt et ord ennå. Men idet vi kommer ut av dusjen er metamorfosen og oppvåkningen et lysår og en uendelighet unna.

Det er ingen spor etter spedbarnet. Det er en av fordelene med spedbarn, det er ikke mer enn panteren kan spise. Ikke noe å rydde opp etterpå. Gudene har forbannet oss. Men ingen av oss vil leve uten den andre. Det er noe hverken guder, djevler eller mennesker kan ta fra oss.

Panteren stjeler tid. Ikke bare den tiden hun er borte. Panterkroppen har et kortere livsløp, forbruker mer energi og flere celler enn kvinnekroppen. Michele eldes raskere enn meg. Hun hadde vært 4 år yngre. Nå, 12 år senere, viser celleprøver jeg har tatt at hun er nesten 5 år eldre enn meg.

8 ganger. 8 ganger i løpet av 15 år har vi elsket som gale, druknet oss i lidenskap...

Tay-Sachs-barnet var den niende.

Vi tar bare dem som er ferdige med livet eller som aldri vil få et liv.

En gang kom jeg over en voldtektsforbryter på fersken. Det er den eneste gangen jeg ikke har hatt noen betenkeligheter eller skrupler.

Jeg syntes jeg var lur da jeg fikk jobben på abortklinikken. Det tok flere måneder. Til slutt var jeg ansatt der. Det var perfekt. Hvem savner vel en abort? Men det måtte være en sen abort, som kunne holde det gående en stund uten utstyr eller livmor, lenge nok til at jeg fikk smuglet den med meg...jeg ville kunne gjøre det ofte. Vi ville kunne leve et normalt liv. Vel, nesten...

Jeg glemmer det aldri. Jeg la aborten foran panteren. Det var nesten et år siden jeg hadde sett Michele. To jafs og fosteret var vekk. Jeg ventet. Og ventet. Og ventet. Panteren ble rasende. Den angrep meg, ga meg en flenge som jeg fremdeles har arr etter.

Jeg prøvde aper også.

Det må være mennesker. Levende mennesker. Fødte, reelle mennesker.

"Esteban." Det er første gangen jeg hører stemmen hennes på et år. "Michele." "Esteban. Dette er siste gangen. Jeg orker ikke mer dreping. Det er Djevelen, Esteban! Det må finnes en annen løsning. Ellers forblir jeg i panterkroppen."

* * *

Jeg er eventyrlig full. Det er noen andre som styrer kroppen min. Jeg bare observerer. Jeg ser kroppen min reise seg og vakle bort til den største mannen i baren, en svær rusk med halvmåne, møkkete svart skjegg og tverrstripete skitten genser. Jeg hører stemmen min slynge eder og forbannelser mot mannen. Det blir stille rundt meg. Han sier noe som jeg ikke oppfatter. Jeg sier et eller annet om moren hans. Folk trekker seg unna.

Jeg ser en stor knyttneve komme mot meg, i langsom kino. Jeg ser et tatovert anker som begynner på håndbaken og strekker seg oppover underarmen. Jeg vet at kroppen min har bestemt seg for å stå stille. Det er patetisk. Jeg greier ikke å bevege øynene engang. Neven fyller nå halve synsfeltet. Jeg ser grove fingre med mange små sår og arr. Tommelen har en hakkete og skitten negl. Knyttneven fyller hele synsfeltet nå. Det er en lettelse. Snart skal jeg få fred.

Plutselig farer folk forbi meg. Det var pussig. Jeg har ingen fornemmelse av bevegelse eller smerte. Bare at jeg ikke står på gulvet lenger. Så knaser noe inn i bakhodet mitt, en skarp, voldsom smerte og deretter befriende mørke...

* * *

Jeg er utendørs et eller annet sted. Himmelen er mørk, men et par gatelykter gir lys. Jeg er kald. Ansiktet mitt er stivt, et eller annet hindrer meg i å bevege ansiktsmusklene ordentlig. Størknet blod eller spy. Jeg rykker meg opp på beina. Det var dagens største tabbe. Gaten våkner til live. Rodeogaten. Den hater intenst at jeg står og går på den, og prøver desperat å kaste meg av. Samtidig har hjernen min blitt gravid og prøver desperat å føde seg gjennom pannen min. Dessverre har jeg ingen skjedeåpning, heller ikke der, men slike bagateller er uvesentlige for Fødselshjernen. Jeg hører hese dyriske smertegrynt mens jeg klamrer meg til veggen foran meg. Veggen er kald og glatt. Jeg trykker pannen mot glasset, føler hvordan kjøligheten bedøver hjernen, demper riene og trekker smerten ut. Til og med gaten roer seg ned. Den bare duver nå, som en seilbåt, har nesten akseptert mitt nærvær. Jeg åpner forsiktig øynene, men orker ikke å fokusere. Alt vibrerer. Pannen, nesen, bakhodet, alt. Glasset mot pannen har blitt varmt. Jeg flytter hodet forsiktig mot høyre, til ny kjølighet.

Øynene fokuserer. Det er en avisside på innsiden av glasset. Øynene glir automatisk over ordene, men registrerer dem ikke. Ordene er som steiner som spretter bortover stille vann, før de synker sporløst.

STILLING LEDIG. Eutanasi-klinikken søker almen- praktiserende lege til avsluttende pleie og behandling av terminale og uhelbredelige pasienter. Må ha et bevisst og avklaret forhold til døden, og kunne vise både omsorg, ansvar og handlekraft. Erfaring med sorg og sorgarbeid en fordel. Henvendelse til -


Øynene glir ut av fokus. Jeg lukker dem og flytter pannen til et nytt kjølig sted. Etter en stund føler jeg at jeg kanskje kan greie å gå. Jeg ser på klokken. Litt over halv fire om natten. Jeg går ustøtt nedover den tomme gaten. Må finne en taxi et eller annet sted. Underlig nok har ingen tatt lommeboken min. Jeg hører en bil komme, men orker ikke tanken på anstrengelsen ved å snu meg.

Først da jeg fanger opp en liten bevegelse på den andre siden av gaten i periferisynet, snur jeg på hodet. En sort bakgårdskatt krysser gaten, kommer rett mot meg. Det er en smidig og strømlinjet katt. De glatte, flytende bevegelsene får det til å se ut som om pelsen er innsatt med diamanter. Katten forsvinner ut av syne i det bilen passerer i stor fart. Jeg bråstopper. Bilen rugger litt på seg, som om den kjører over en bulk i veien. Jeg hører et skjærende, langtrukkent ul. Bilen fortsetter i samme fart og forsvinner rundt hjørnet.

Jeg står fastfrosset, øynene mine brenner. Jeg ser katten ligge foran meg i gaten, bakkroppen er knust, blod og innvoller klint utover asfalten i et abstrakt, surrealistisk mønster, men katten lever ennå og voldsomme smertehyl fyller ørene mine og en varm byll av galle og smerte vil vrenge seg ut av brystet mitt og jeg vil skrike, men klarer ikke å åpne munnen, blir bare stående og stirre, ser forpotene krafse hjelpeløst mot asfalten, ute av stand til å klare å løfte den ikke-eksisterende bakkroppen opp fra gaten. Omsider dør katten, forpotene faller til ro, og hodet synker ned på asfalten.

Gaten er helt stille og smerten sprenger meg nesten istykker og jeg innser at jeg har holdt pusten og gisper etter luft mens en eneste tanke dundrer i skallen: Ni liv. Ni liv er ikke nok.

Da kom ordene. De fløt opp til overflaten fra ingen steder, fra mørket, fra det limbiske dypet, som såpebobler under fullmånen en augustnatt:

STILLING LEDIG. Eutanasi-klinikken søker almen- praktiserende lege til avsluttende pleie og behandling av terminale og uhelbredelige pasienter. Må ha et bevisst og avklaret forhold til døden, og...


Hvor hadde jeg lest dette? Hvordan kunne jeg ikke vite det? Da husket jeg det. Jeg gisper. Plutselig kan jeg bevege meg igjen, stålbåndene som bandt meg til katteliket er borte. Bare en bakgårdskatt...

Avisen. Jeg må se avisen. Nå. Med en gang. Jeg bråsnur, halvt løper, halvt sjangler nedover gaten. Gaten liker ikke at jeg løper på den. Den kaster på seg. Slynger meg inn i en fortauskant så jeg går over ende og slår hodet i en søppelkasse. Men jeg kommer meg raskt opp igjen. Er egentlig ikke i stand til å løpe, men gir faen. Jeg kjenner kvalmen og svimmelheten komme tilbake, men nekter å la dem sinke meg. Der. Glassveggen. Jeg farer frem og tilbake, leter etter siden med annonsen. Finner den ikke. Kjenner desperasjonen komme. Kvalmen bygger seg opp, klemmer til rundt mellomgulvet.

Jeg tvinger meg selv til å stoppe opp, falle til ro. Så begynner jeg systematisk i den ene enden, går gjennom hver side, flytter meg langsomt bortover glassveggen. Litt over halvveis finner jeg den. Jeg graver frem en penn og skriver ned adressen på en pengeseddel. Tårer renner fra øynene mine. Jeg hulker ikke, men det bare renner og renner uten at jeg klarer å stoppe det, og jeg kjenner det stive laget i ansiktet mitt begynne å løse seg opp.

* * *

Professor Hernandez er en distingvert herre, ulastelig antrukket, og det sølvfarvete håret hans fremhever det markerte ansiktet og de store, mørke øynene. Jeg prøver å svare så godt jeg kan på spørsmålene hans. "Erfaring? Ja, jo. Ikke akkurat så mye med døende. Men allsidig. Almenpraksis. Og. Klinisk." Jeg fomler med ordene. Klarer ikke engang å forme grammatikalske setninger. "Jeg er. Opptatt. Av d-døds. Problematikken. Ja. Pleie. Sorg. Omsorg. Ja."

Jeg føler hvordan jeg slomser vekk sjansen til å bli ansatt, kjenner jobben gli bort mellom fingrene mine. Skamrødmen slår opp i ansiktet mitt. Jeg prøver å stålsette meg for avslaget som vil komme.

"Utmerket. Jeg tror dette greier seg. Kan De begynne på mandag?"

* * *

En måned. En måned i ny jobb. Og en måned med Michele. Jeg kjenner det bygger seg opp. Det blir sterkere for hver dag. Michele har det likedan. Vi vil ikke gjøre noe før jeg har fått klarhet i systemet og rutinene på klinikken og vet at jeg kan få bragt henne raskt tilbake igjen. Men systemet er komplekst og omskiftelig og jeg har ikke greid å finne noen åpninger eller en plan ennå. En skulle nesten tro at de prøvde bevisst å forvirre meg. Men det begynner å haste. En dag - sannsynligvis i neste måned, og kanskje allerede til helgen, kommer vi til å elske vilt og sanseløst, lenge. Så vil vi sovne, svette, og tett omslynget. Og så vil jeg våkne, med panteren...

Det er sant. Lørdag er det fest på klinikken. Professor Hernandez sier at det er til ære for nyansatte - det vil si meg. Han insisterte på at jeg skulle ta med min kone. Det forvirret meg. Jeg har ikke fortalt at jeg har en kone. Men han kan se slikt på folk, påstod han.

* * *

Jeg går inn arm-i-arm med Michele. Vi stopper ved inngangen til den store salen hvor 70-80 mer eller mindre fremmede mennesker i alle aldre og fra mange forskjellige yrker og steder står om hverandre. Jeg føler meg litt utilpass. Menneskemengder har aldri vært min greie. Et øyeblikk har jeg en helt absurd følelse: De er virkelig her på grunn av oss, alle studerer oss, noe skal skje. Men det er absurd, ingen av dem ser på oss, de står spredt i små grupper og snakker med hverandre. Paranoia. Jeg får øye på professor Hernandez. Han ser opp med det samme, smiler og kommer mot oss. Den gamle mannen beveger seg mykt og smidig. Som en stor katt.

Da skjønte jeg det. Michele vet det også. Hun må føle det enda sterkere enn jeg.

De stiller seg opp i en sirkel rundt oss. Familien vår. Noe løsner inni meg, og jeg begynner å hikste, deretter hulke i hysterisk glede. Michele også. Ingen forstillelser eller hemmeligheter innenfor disse veggene. Hjem, kjære hjem.

*


Dette dokumentets adresse:
http://www.ifi.uio.no/~thomas/noveller/niliv.html

Forfatterens adresse:
thomas@gramstad.no